Hva er rettferdighetssans ved ADHD?

Rettferdighetssans (justice sensitivity) er en tendens til å oppdage urettferdighet oftere og reagere kraftigere på den enn folk flest, enten den rammer deg selv, andre eller er noe du selv har forårsaket. Ved ADHD ser den ut til å være forhøyet, og forskere kobler den til den følelsesreguleringen som regnes som en kjernedel av ADHD. Det gjør at en urett som andre rister av seg, kan sitte fast i deg i timevis eller dager.

Er rettferdighetssans og ADHD vitenskapelig godt dokumentert?

Foreløpig er forskningen tynn. Den mest siterte studien er Bondü og Esser fra 2015, med 1235 tyske barn og ungdommer, som fant at de med ADHD-symptomer hadde høyere offer-rettferdighetssans og oppfattet mer urettferdighet enn kontrollgruppen. Mye av det du leser på nettet bygger videre på denne ene studien pluss den langt bedre dokumenterte forskningen på følelsesregulering ved ADHD. Behandle det som et lovende felt under utvikling, ikke som ferdig avklart.

Hvorfor blir jeg så sint over urettferdighet med ADHD?

Sannsynligvis fordi følelsesregulering er svekket. Følelser ved ADHD beskrives ofte som en stor og rask bølge som er vanskelig å stoppe når den først treffer. Når hjernen registrerer noe urettferdig, går veien fra «jeg la merke til det» til «jeg er i krise» raskere og med færre innebygde pauser. Rejection sensitive dysphoria (RSD) kan forsterke det ved å gjøre kritikk og avvisning ekstra smertefullt.

Hvordan henger rettferdighetssans sammen med at jeg gir opp oppgavesystemer?

Et system som straffer deg for å bomme, med røde forfallsmarkører, brutte rekker og oppsamlet skyld, registreres lett som urettferdig av en hjerne som er følsom for nettopp urettferdighet. Da blir reaksjonen å forlate hele systemet, ikke å justere det. Et mildere system som ikke dømmer deg for dårlige dager, gir rettferdighetssansen mindre å reagere på.

Er sterk rettferdighetssans bare negativt?

Nei. Den samme følsomheten driver et ekte moralsk engasjement: vilje til å si fra, til å forsvare andre og til å handle når noe er galt. Studien fra 2015 fant samtidig lavere overgriper-rettferdighetssans i ADHD-gruppen, altså mindre skyldfølelse for egne overtramp, så bildet er ikke entydig. Poenget er ikke å dempe engasjementet, men å kjenne igjen når følsomheten jobber mot deg selv.

Rettferdighetssans og ADHD: hvorfor det urettferdige sitter fast i deg

Vi delte regningen på en middag for tolv personer. Jeg hadde tatt en forrett og et glass vann. Da appen splittet beløpet likt, betalte jeg for tre hovedretter og to flasker vin jeg aldri rørte. Differansen var rundt 180 kroner.

Alle andre trakk på skuldrene og betalte. Jeg satt i bilen på vei hjem og kjente at det fortsatt verket. Ikke for pengene, 180 kroner er ingenting, men for prinsippet. Jeg lå våken og formulerte i hodet hva jeg burde ha sagt, i akkurat den typen tankekjør som rammer ADHD-hjerner hardest om kvelden. Neste morgen verket det fortsatt. Tre dager senere kunne jeg fremdeles kjenne nøyaktig hvor i kroppen det satt.

Vennene mine hadde for lengst glemt det. Jeg kunne ikke. Den forskjellen, mellom å riste noe av seg og å bære det i dagevis, har jeg lurt på lenge. Det viser seg at den har et navn.

Hva rettferdighetssans er

Rettferdighetssans, på engelsk justice sensitivity, beskriver hvor ofte du oppdager urettferdighet og hvor sterkt du reagerer på den. Forskerne Rebecca Bondü og Günter Esser definerer det som individuelle forskjeller i hvor ofte urettferdighet oppfattes, og intensiteten i de emosjonelle, kognitive og atferdsmessige reaksjonene på den. Noen merker knapt at de blir snytt for 180 kroner. Andre kan ikke slippe det.

Det deles vanligvis opp etter hvilken rolle du har i uretten. Psykolog Amelia Kelley skiller mellom fire varianter: når uretten rammer deg selv, når du ser andre bli urettferdig behandlet, når du selv nyter en fordel du ikke har fortjent, og når du selv er den som har gjort noe galt. Du kan score høyt på én og lavt på en annen. Middagsregningen min var den første typen. Men den som virkelig får meg ut av fatning, er den andre: å se noen bli behandlet dårlig og ikke klare å la det ligge.

Det forskningen faktisk sier, og hva den ikke sier

Her må jeg være ærlig, for nettet er fullt av selvsikre påstander om ADHD og rettferdighetssans som hviler på et tynt grunnlag. Det meste sporer tilbake til én studie.

Bondü og Esser undersøkte i 2015 1235 tyske barn og ungdommer mellom 10 og 19 år. De med ADHD-symptomer rapporterte tydelig høyere offer-rettferdighetssans, oppfattet mer urettferdighet og hadde høyere grad av både engstelig og sint avvisningsfølsomhet enn kontrollgruppen. I analysene fant forskerne også at både rettferdighetssans og avvisningsfølsomhet delvis forklarte koblingen mellom ADHD-symptomer og tilleggsproblemer, og at de derfor burde tas med i ADHD-behandling.

Det er en god studie. Men det er i hovedsak den ene gode studien. Mye av det du leser ellers, bygger videre på den pluss generell forskning på følelsesregulering. Amelia Kelley peker selv på at feltet støtter seg på et begrenset antall fagfellevurderte kilder, og at rettferdighetssans i en ADHD-sammenheng fortsatt er et felt under utvikling. Så ta dette som et lovende mønster, ikke som en avklart sannhet. Jeg skriver om det fordi det stemmer med min egen erfaring og fordi mekanismen under det har langt bedre belegg.

Et detalj fra 2015-studien er verdt å merke seg, fordi det gjør bildet mindre flatterende og dermed mer troverdig: ADHD-gruppen hadde samtidig lavere overgriper-rettferdighetssans. Altså mindre skyldfølelse når de selv gjorde noe galt. Sterk rettferdighetssans betyr ikke nødvendigvis at du er en bedre person. Den betyr at antennene dine står hardest på når du selv er den fornærmede parten.

Mekanismen under: følelsesregulering

Den delen jeg stoler mest på, er koblingen til følelsesregulering, og den er godt dokumentert.

Følelsesregulering regnes i dag som en sentral del av ADHD, ikke en bivirkning i utkanten. En norsk psykiaterklinikk beskriver kjernen presist: voksne med ADHD har en tendens til å føle følelser sterkere og mer enn andre, slik at et lite problem kan kjennes som en stor ting, og en kort venting kan kjennes som en evighet. Følelsen kommer ifølge dem som en enorm, stor og rask bølge som er vanskelig å kontrollere når den først treffer.

Legg den bølgen oppå et øyeblikk av urettferdighet, og du har middagsregningen min. Amelia Kelley beskriver det nevrologiske bildet som funksjonelle forskjeller i prefrontal cortex, som styrer selvregulering, kombinert med en overaktiv amygdala. Resultatet er at man går fra «jeg la merke til det» til «jeg er i krise» raskere, og med færre innebygde pauser. Hun legger til at ADHD-hjernen prioriterer det som føles personlig meningsfullt fremfor å filtrere etter hva som objektivt er viktig. En urett blir personlig meningsfull med en gang, og dermed klistrer den seg fast.

Det forklarer også hvorfor jeg ikke kunne slippe det. Det handler ikke om at jeg er hevngjerrig. Det handler om at bremsen som skulle dempe reaksjonen og la meg gå videre, er svakere. Edge Foundation kobler det samme til lavere nivåer av dopamin og noradrenalin, som gjør at fortellinger om urettferdighet blir nevrologisk stimulerende, samtidig som færre kognitive filtre lar hjernen fange opp lidelse som andre overser. Det siste er verdt å holde fast ved: den samme følsomheten som plager deg, er også grunnen til at du ser ting andre går glipp av.

Når urettferdigheten er rettet mot deg selv: RSD

Den vanskeligste varianten er når uretten oppleves å gå mot deg. Her flettes rettferdighetssans sammen med rejection sensitive dysphoria, den ekstreme smerten ved opplevd avvisning eller kritikk som mange med ADHD kjenner.

Kelley beskriver hvordan avvisningsfølsomhet kan forsterke selvbebreidelse, slik at man internaliserer systemisk urettferdighet som et personlig moralsk feilgrep. Det er en stygg sløyfe. En urettferdig tilbakemelding på jobben treffer ikke bare som «dette var urettferdig», men som «dette beviser at det er noe galt med meg». Jeg har skrevet eget om den følelsen av at en uferdig liste blir en dom over hvem du er, og rettferdighetssans er den andre siden av samme mynt. RSD gjør avvisning til en dom. Rettferdighetssans gjør hverdagslig urett til noe du ikke får ristet av deg.

Bondü og Esser fant nettopp at både engstelig og sint avvisningsfølsomhet var forhøyet i ADHD-gruppen, og at den opptrådte sammen med rettferdighetssansen. De henger empirisk sammen, ikke bare i teorien.

Hvorfor oppgavesystemer blir forlatt

Her er koblingen som faktisk angår produktivitet, og som jeg har kjent på hver gang en ny app har skuffet meg.

Et oppgavesystem stiller hele tiden små dommer over deg. Du bommet på fristen, så oppgaven blir rød. Du brøt rekken på 43 dager, så telleren nullstilles. Du fylte ikke inn alt riktig, så appen maser. For en hjerne som allerede er innstilt på å oppdage urettferdighet, registreres dette som nettopp det: en straff som ikke står i forhold til forseelsen. Du var syk i to dager, og appen behandler deg som om du forsømte den med vilje.

Reaksjonen blir ikke å justere systemet. Den blir å forlate det. Jeg har slettet en lang rekke apper i akkurat det øyeblikket en rød markør eller en brutt rekke føltes urettferdig, og rettferdighetssansen sa: dette finner jeg meg ikke i. Det er den samme dynamikken jeg har beskrevet i hvorfor rekke-apper slår tilbake for ADHD-hjerner. En rekke som straffer deg for én glipp, er et lite urettferdig regnskap, og urettferdige regnskap vil rettferdighetssansen helst rive i stykker. Det gjelder budsjettapper like mye som oppgavelister; en app som dømmer deg for hvert bomkjøp forlater jeg fort, og det er en av grunnene til at struktur slår disiplin når det gjelder ADHD og penger.

Perfeksjonismen jobber side om side med dette. Når et system krever at alt gjøres riktig, og straffer det som ikke blir det, mater det den samme alt-eller-ingenting-tenkningen jeg har skrevet om i hvorfor perfeksjonisme stopper ADHD-oppgaver før de starter. Et urettferdig system og et perfeksjonistisk system føles forbløffende likt fra innsiden: begge gir deg en grunn til å forlate hele greia.

Å bygge et system rettferdighetssansen ikke gjør opprør mot

Da jeg bygde Ikoi, en oppgavebehandler for ADHD, visste jeg ikke at jeg designet mot rettferdighetssans. Jeg visste bare at hver app som dømte meg, til slutt ble slettet. I ettertid forklarer dette begrepet designvalgene bedre enn jeg kunne før.

Ikoi gir ikke oppgaver en rød forfallsfarge. En oppgave du ikke rakk, blir ikke et anklagende bevis. Du kan trykke «Ikke i dag», og oppgaven trer stille til side i stedet for å straffe deg. Det er et bevisst forsøk på å fjerne det rettferdighetssansen reagerer på: dommen som ikke står i forhold til hva som faktisk skjedde. En dårlig dag er ikke en forseelse, og systemet bør ikke late som om den er det.

Oppgaver du aldri rører, falmer etter hvert og arkiverer seg selv i stedet for å hope seg opp som en voksende anklage. Det er ingen rekke å bryte, så det finnes ingen rekke å oppleve som urettferdig når den brytes. Poenget er ikke å fjerne ansvaret. Det er å fjerne den vilkårlige straffen som får en rettferdighetssøkende hjerne til å vende systemet ryggen.

Følsomheten du ikke skal kvitte deg med

Jeg vil ikke at dette skal lese som om rettferdighetssans er en defekt å fikse. Den samme følsomheten som holdt meg våken over 180 kroner, er grunnen til at jeg sier fra når noen blir dårlig behandlet, og at jeg ikke klarer å se en åpenbar urett og bare gå videre.

Edge Foundation beskriver hvordan denne gruppen kan kjenne et sterkere behov for å gjenopprette rettferdighet, så sterkt at folk handler på det selv om det skader dem selv på sikt. Det er kostbart. Men det er også et ekte moralsk kompass, og verden har bruk for folk som ikke klarer å la urett ligge.

Det jeg jobber med, er ikke å slutte å bry meg. Det er å kjenne igjen øyeblikket der følsomheten har snudd seg mot meg selv: når jeg ligger våken over en middagsregning, eller er i ferd med å slette nok en app fordi den ble rød på en dårlig dag. Da er ikke spørsmålet om uretten er ekte. Den er ofte det. Spørsmålet er om det er verdt det den koster meg å bære den videre.